En krise skaper ikke alltid karakter, den kan også avsløre karakter, noe vi har fått utallige bevis på de siste par månedene. Vi nordmenn liker jo å se på oss selv som gode lagspillere, men for veldig mange er det bare en innbilt og misforstått egenskap. For de som har vært i en fotballgarderobe over tid, er lagspill en tillært egenskap. En stor del av jordens befolkning lever et helt liv i den tro at en fotballkamp bare er en fotballkamp, og at en fotballgarderobe er som hvilken som helst garderobe. At det bare er et tåpelig spill og et stort baderom med noen krakker, at det ikke betyr noe, og de skjønner lite av at noen av oss ofrer alt vi har; ferier, ekteskap, nattesøvn og sjelefred. Personlig tror jeg ikke noe særlig på Gud, og mitt eneste budskap i pinsen er en ekstra fridag til dugnad. Derimot tror jeg på den samlende styrken i en fotballgarderobe. Samhold og vennskap for livet skapes i en garderobe, uavhengig av ideologier, politikk, kroppsfasong og legning, og vår naturlige egoisme slipes bort. Garderoben er unik; her enes rik og fattig, høyre og venstre, tykke og tynne, kristne og muslimer. Over hele landet. Hver eneste dag.
Eller, ikke hver eneste dag dessverre. Tilgangen til fotballgarderobene forsvant omtrent samtidig som billig tobakk i Sverige, brødskjærermaskinen i butikkene, paraplydrinker på Granca og ikke minst omtrent samtidig som formannskapet gjorde et merkelig og nok et beslutningsvegrende vedtak om beliggenhet for nye Opaker skole, som etter planen har byggestart i 2023. Tidligere i måneden var det oppe et forslag om reduksjon av politikernes møtegodtgjørelse, og heldigvis fikk ikke dette flertall. Etter min mening bør heller godtgjørelsen til politikerne økes, sånn at noen av dem får det de virkelig fortjener for all tiden de legger ned i møter, telefoner, befaringer og annet, og sånn at resten kanskje tar seg bedre tid til å sette seg inn i sakene de skal være med på å vedta. Det er ingen tvil om at de skal ta en del vanskelige valg og gjøre prioriteringer som vi har stor respekt for, men i denne nevnte skolesaken vises det etter min mening for mange snevre prinsipper, uvitenhet og manglende kunnskap. De kan fortsatt redde seg inn igjen, men ikke før Rådmannen og hans stab har brukt bortkastet tid og ressurser på en unødvendig bestilling og utredning. Jeg skulle gjerne spilt ball om hall med politikerne i denne saken, men det er for mange individualister som mangler egenskapene til lagspillerne. Foreløpig i hvert fall. For de har absolutt vist seg som lagspillere tidligere. Riktignok helga før valget i fjor høst, men det viktigste er at de spilte på lag, og samlet ropte de halleluja til miljøvennlig kunstgress. Nå gjelder det bare at de viser halleluja i praksis og ta del i miljøregningen også.
Mandag åpner heldigvis regjeringen og idrettsforbundet for vanlig trening for barn og unge igjen. 2-3 uker senere enn nødvendig etter min mening, men mine meninger er nok mer styrt av engasjement og følelser enn faglig begrunnelse, så jeg må bare stole på at de som har tatt avgjørelsene og holdt igjen har gjort det riktige. Nå handler det mest av alt å få barn og unge tilbake til aktivitetene de holdt på med før 12. mars, og når de er tilbake skal det igjen skapes masse glede, samhold og nye lagspillere. Deretter haster det langt mer å få åpnet garderobene enn å få åpnet grensene til systembolaget og Granca, for vi har jo lovet hverandre å handle og feriere lokalt fremover, har vi ikke? Tenk hvor gode lagspillere vi vil bli både i garderoben, i lokalmiljøet og samfunnet ellers når denne perioden er over, hvis vi evner og tør å se bort fra speilet en liten stund. I stedet for å kaste bort tiden til politiet når naboen lager litt hyggelig og sommerlig støy med gressklipperen eller hammeren en søndag, så kan vi jo ta turen over gjerdet eller hekken for å spørre om han trenger en hjelpende hånd.
Det er lag som vinner fotballkamper, ikke enkeltspillere. På samme måte som det er samhold og offervilje som får et folk ut av en krise. Ikke egoisme.