Når kjempene faller (publisert i Raumnes 4. november 2017)
Til stadighet hører jeg bekymrede røster snakke om hvordan det kommer til å gå med idrettsanlegg, kulturaktiviteter og annet som er et resultat av en mangeårig fantastisk frivillighet, den dagen dagens ildsjeler går bort eller gir seg. Samtidig sier vi idretten at ingen er uerstattelige. Temmelig motsigende, er det ikke?
Nes-idretten har i løpet av 2017 mistet tre store ildsjeler; Bjørn Heiberg, Rolf Taraldsen og Helge Udnes, og disse vil bli dypt savnet. Disse tre hadde til felles at de i sine respektive klubber, FUVO IL, Nes IK og Raumnes & Årnes IL, la ned en imponerende innsats over flere år, spesielt innenfor feltene anleggsutbygging og økonomi. Bjørn, Rolf og Helge har sammen spart Nes kommune for titalls millioner gjennom planlegging, bygging og drift av idrettsanlegg i Nes, samtidig som de har skaffet klubbene sine store summer til aktivitet. Alle tre hadde også til felles at de var sentrale i Idrettens kontaktutvalg og/eller i Nes Idrettsråd, og de skal ha en stor del av æren for at aktiviteten og frivilligheten i Nes-idretten er så solid som den er.
Uansett hvor hyppig ordet ildsjel brukes, er det ikke alle som vet hva det betyr: I følge ordbøkene betyr ordet ildsjel «en person er fylt med brennende iver og begeistring». Hvis man da i tillegg legger til at de utfører enorme mengder frivillig arbeid, har evnen til å glede seg over andres mestringsfølelse og snakker lite om seg selv som en ildsjel, så får vi i hvert fall mitt bilde av en ildsjel. Faktisk er min erfaring at det oftest er slik med virkelige ildsjeler, at den jobben som andre ser de utfører, er bare en liten del av det de virkelig utfører. Virkelige ildsjeler har mange timer med frivillig arbeid i det «skjulte» også.
Men kanskje har idretten vært for flinke de siste årene, sånn at vi legger lista for høyt for dagens og neste generasjon med frivillige. Idretten i Nes har hvert år minst 8-10 kandidater til ildsjelprisen i Nes, og bare det å bli kalt ildsjel er en ære i seg selv. Det er nå viktig at disse ildsjelene ikke blir sin egen største fiende? Vi må la nye meninger og ideer slippe til, og la folk få bidra, selv om de kanskje bare har to, og ikke 302 dager i året å avse? Dugnad og frivillighet er fantastisk folkehelse, og skaper gode oppvekstvilkår for barn og unge, legger til rette for sunne levevaner, og fremmer fellesskap, trygghet, inkludering og deltakelse.
Er det håp for at dagens generasjoner med frivillige i Nes kan erstatte disse tre kjempene som har falt i år, eller er det viktigere å bruke vår dyrebare fritid på tv-serier og kaffe latte, enn det er å bruke tid til å legge til rette for forskjellige aktiviteter for våre unge håpefulle? Finnes det kommende ildsjeler blant dagens barn og unge, eller syr vi såpass store og behagelige puter under armene deres at det blir vanskelig å få dem til å bidra når de en gang blir noenlunde selvstendige? Jeg er optimist og tror vi går en lys fremtid i møte med nye og gode generasjoner med frivillige. I forbindelse med en av FUVOs hjemmekamper tidligere i år opplevde jeg noe som bekreftet min optimisme.
Ole Skoglund har vært en fantastisk ildsjel i FUVO i veldig mange år, og han gjør diverse arbeid på FUVOs anlegg nesten hver eneste dag gjennom hele året. Denne lørdagen var han på plass klokka 9 om morgenen, 7 timer før kampstart. Omtrent samtidig kom hans datter Karoline, en dyktig ildsjel hun også. Deretter kom i tur og orden Beth, Oles kone, og Martin, Oles sønn, for å hjelpe til med diverse oppgaver rundt hjemmekampen de også. En halvtime før kampstart kom to av Oles barnebarn på 9 år, da de skulle være ballgutter under kampen. På FUVO denne dagen var altså 3 generasjoner Skoglund på dugnad for FUVO, og for de alle falt det seg helt naturlig. De to yngste generasjonene er her et resultat av både arv og miljø, til glede for veldig mange andre.
Kjempene har falt, minnet og arven lever videre.
