Vi har lett for å tro at det som gir livet verdi, er suksess, penger og berømmelse, men forskning viser heldigvis at slike verdier sjelden fører til økt lykke. Tidligere i uka fikk jeg virkelig mange flashbacks til en som har opplevd, både suksess, penger og berømmelse, men som nå er mest kjent for sine mange unnskyldninger og tåkeprat, nemlig tidligere United-trener Mourinho. Å høre taler fra valgvaker, spesielt fra partier som gjør et dårlig valg, er rett og slett et fryktelig trist skue, og minnet meg om den usjarmerende portugiseren. Falske og krampaktige applauser fra menigheten hver gang partilederen snakker om en vellykket valgkamp, at man nå må se fremover, og ikke minst hvor mye grasrota betyr. Men i motsetning til Mourinho, så har Skei Grande, Støre og Jensen fortsatt jobb etter en heller begredelig politisk sesong. Jeg har i en tidligere kronikk skrevet om at vi har det for godt her i landet, og det at den viktigste saken i en valgkamp er noe så simpelt som bompenger, understreker vel dette.
Det paradoksale er at mens vi her i Norge aldri har hatt mer penger og tilsynelatende aldri har hatt det bedre, så har forekomsten av angst, depresjon og selvmord bare steget. Jeg leste et sted at 48 prosent av alle voksne på et eller annet tidspunkt vil oppleve en psykisk lidelse. Andre tall sier at nesten halvparten av en allmennleges konsultasjoner handler om følelsesmessige problemer. Ifølge Folkehelseinstituttet registreres det hvert år mellom 500 og 600 selvmord i Norge. På verdensbasis er det flere som dør av selvmord enn av vold, krig og kriminalitet til sammen, og det antas at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Allikevel får altså bompenger langt mer fokus i en valgkamp enn hva psykisk helse får.
Hvert selvmord berører anslagsvis 10 til 40 mennesker, og i september for 20 år siden hadde jeg selv en bror som tok selvmord. Karl Erik var en fantastisk fin fyr, med en masse gode egenskaper som storebror misunner han den dag i dag. En humørspreder og sjarmør som alltid brydde seg mer om andre enn seg selv, men som hadde en usynlig lidelse som jeg og vi dessverre ikke så, eller i hvert fall forsto for sent. Det legger igjen mange vanskelige spørsmål og følelser hos de etterlatte, men det er ikke noe vi kan gjøre med det, annet enn å snakke om det og møte morgendagen. For morgendagen kommer og spørsmålene vil med tiden falme, men det vil ikke minnene av de vi mister.
Når det røyner på, og vi kjenner hvor sårbart livet er, trenger vi å ha noen rundt oss som bryr seg. Vi har sikkert alle møtt disse fellesskapets ildsjeler, som fungerer som selve limet i livet vårt. Kona, læreren, kollegaen, fotballtreneren, medspilleren, eller andre. Disse menneskene som gjør at vi føler oss sett og verdifulle i møte med dem: at nettopp jeg er viktig. Når jeg for 20 år siden mistet min egen bror hadde jeg heldigvis mange av disse naturlige og støttende fellesskapets ildsjeler rundt meg. Ikke bare den nærmeste familien, men den store idrettsfamilien også. Et fantastisk godt kameratskap og miljø har alltid preget FUVO. Trange kår og små midler i et gammelt arbeidersamfunn har alltid satt rammen for ikke bare en sterk dugnadsånd, men også et sterkt samhold. Selv om overtidsmål mot Aurskog skaper følelser og minner, så er det ikke alltid poengene det viktigste i idretten Sånn opplever helt sikkert veldig mange andre det i andre klubber og lag det også. Denne helgen skal jeg i det årlige gjensynet med Old Boys i FUVO og Fenstad. I tradisjon tro blir nok timen i garderoben etter kampen kveldens viktigste høydepunkt. Det er her miljø og samhold skapes, ikke utpå banen. Og en ting er sikkert, at selv om spill på Old Boys en gang i året gir lite suksess, penger og berømmelse, så gir det utvilsomt økt lykke.