Mer enn idrett (publisert i Raumnes 10. mars 2018)
Vinter-OL er nettopp ferdig, og vi nordmenn fikk nok en gang et tilnærmet erotisk forhold til landet vårt. Vi får aldri nok av medaljeseremonier med nordmenn på pallen, og selv B-mennesker spratt opp om morgenen for å få med seg siklende gullvinnere over mållinja. Jeg fikk faktiske med meg hele 5 minutter med OL på TV jeg også, og det var da Klæbo skaffet oss gull på herrestafetten, etter et laguttak selv Per Mathias Høgmo kunne gjort bedre. Jeg er nok den idrettsrådslederen i landet som så minst OL, eller rettere sagt, var den idrettsrådslederen. Tidligere i uka gikk jeg av etter 10 år som leder og 18-19 år totalt i Idrettsrådet. Et verv som har gitt meg masse glede, lærdom, og ikke minst flotte og interessante bekjentskaper og kontakter jeg kommer til å ha glede av så lenge jeg lever. På samme måte som tv-titterne gis masse glede, patriotisme, samtaleemner og fellesskap gjennom gullene vi vant i OL, så gir idretten masse ved siden av selve aktiviteten til både idrettsledere og idrettsutøvere også,
Denne siden av idretten er etter min mening vel så viktig som enerne vi dyrker. Det å være en del av et felleskap, oppleve kameratskap, opplevelser, pleie sosiale antenner, bli stilt krav til og stille krav til andre, gi ris og ros, og ta vare på hverandre. Det ekstremt mye lærdom å ta med seg fra idretten til det daglige livet, og jeg tror 75% av det jeg har lært om liv og lære stammer fra mitt liv som aktiv og frivillig i idretten. Idretten er et viktig og godt sted for både inkludering og integrering, ikke bare for aktive barn, ungdom og voksne, men også foreldre og besteforeldre. Det er masse god folkehelse i det å bare treffe hverandre, og selv det ufortjent beryktede ordet dugnad er noe av det beste folkehelsetiltaket som finnes.
Jeg tror på samarbeidet mellom offentlige instanser og idretten, ikke minst for integrering av flyktninger og innvandrere. Men også andre typer samarbeid kan gi en enorm nytte for begge parter, og ikke minst for den enkelte av oss mennesker. FUVO har samarbeidet med NAV om arbeidstrening for ungdom, og vi har et samarbeid med Kriminalomsorg i Frihet om at enkelte, som kan ha gjort en ørliten glipp eller to i livet, kan avtjene samfunnstjeneste på Funnefoss stadion. Vi hadde en gang en ungdom som avtjente straff etter noen innbrudd sammen med kamerater. Han fikk nøkkel til klubbhuset på sin første dag, og kanskje var dette første gang denne ungdommen var vist virkelig tillit. Min tillit har han i hvert fall den dag i dag.
Jeg har i tidligere kronikker skrevet om både opp- og nedturer jeg har fått via fotballresultater, men noen av de største gledene jeg har fått gjennom idretten har kommet utenfor fotballbanen. For noen år siden troppet en mor opp på kontoret på Funnefoss stadion med en blomst fordi hun mente at jeg og klubben hadde reddet sønnen hennes fra miljøer og et liv som kanskje ikke hadde vært like bra for han. Klumpen du får i halsen da sitter lenger i enn den gjør etter et bittert tap på overtid, og den sitter atskillig lenger i enn de 222,- kronene vi i idretten får pr aktive medlem mellom 6-19 år for å skape sunne og gode miljøer for dem. Det samme gjør en melding jeg også har fått fra en fantastisk og varm personlighet, som jeg skal dele deler av her: «Hei Tom, jeg vil takke deg/dere(FUVO) for mottaket dere ga meg- Det var starten på mitt nye og bedre liv uten kriminalitet og rus. Vennskapet og fotballen ga meg masse inspirasjon til å få livet tilbake. Guttungen har blitt 5,5 år og vi har det fantastisk sammen, Han er faktisk ett godt fotballtalent, så vi spiller mye sammen. Måten dere tok meg imot på var fantastisk. Hils kjente.»
Vi er dugnadsånd, patriotisme og kameratskap. Vi er det gamle industrisamfunnet og det lille tettstedet uten butikk og skole, men med et fantastisk samhold og tro på fremtiden. Bortsett fra nummeret på ryggen er de røde draktene våre helt like. Det betyr at vi er på samme lag – vi er lagkamerater. Og vi hjelper hverandre – som kamerater gjør.
