Lidenskapens pris (publisert i Raumnes 30. mars 2019)
Det har vært nok snømåking og siklende skiløpere for en stund nå, og alle sanser varsler om at det nærmer seg vår og en ny fotballsesong. Selv om det selvsagt er altfor tidlig med seriestart i mars, så føler jeg den samme uroen igjen. Noen tror at fotballfolk gleder seg til sesongen skal begynne. Det er feil. Vi gruer oss, og nervene er de samme hvert år. Lidenskapen til fotballen og klubben likeså, heldigvis. Hver eneste kampdag er som et eneste langt mareritt fyllt av tanker og nerver. FUVO har vært en stor del av livet mitt siden barndommen, kanskje litt for stor del. Tidligere i uka tok jeg fatt på mitt 31. år i FUVO-styret og det 21. som leder i klubben, og jeg tror vel faktisk noen nevnte noe om klippekort på klubbhuset etter årsmøtet. Apropos årsmøte, så er det en dag som alle andre på klubbhuset til FUVO. Gode diskusjoner, aller helst noen uenigheter men vi finner alltid en løsning eller kompromiss uten å måtte stemme over vedtak. En god meningsutveksling krydrer hverdagen, skaper interesse og gir nye impulser.
«Du har aldri hatt en bekymring du Hagen», var det noen som sa til meg på klubbhuset for ikke lenge siden. Sjansen for at det var Kulpen er stor. En ærlig og fin fyr tvers gjennom. Jeg er nok ikke akkurat pessimist, hopper stort sett over alt som heter konsekvensutredninger, og har som livsmotto at det meste ordner seg til slutt. Men de skulle bare visst. For klippekortet har hatt sin bakside, og livsmottoet har nok gitt både meg selv og andre både grå hår og bekymringer.
La oss gå tjue år tilbake i tid. Undertegnede har lyse striper i en tett hårmanke, har allerede ti artige, tidkrevende og lærerike år bak seg i FUVO-styret, er fortsatt aktiv spiller på a-laget, og årslønnen som telefonselger med provisjonslønn er godt over en halv million i 1999. Den fraværende evnen til å si nei sitter godt i for lengst, så da spørsmålet om å ta over som leder i FUVO kommer, tok det kortere tid på å bestemme seg enn tiden et gjennomsnittlig samleie varer. Jeg har aldri angret en dag, tvert imot, det er jo drømmevervet i favorittklubben, men det er klart at prioritereringer og beslutninger underveis både burde og kunne vært løst bedre. Ikke nødvendigvis for klubben sin del, men mest for egen og de nærmeste sin del.
Kombinasjonen av et i overkant stort klubbhjerte, dårlig til å delegere og provisjonslønn, gjorde fort at årslønnen som telefonselger de kommende 12-15 årene sank både med to og tre hundre tusen pr år. I tillegg til klubbarbeid kom jo verv innen idrettsråd, Elvefestival med mer. Som tidligere nevnt var evnen til å si ja langt bedre enn nei, og jeg er ubeskjeden nok til å si at veldig få eller ingen i Nes har vært i nærheten av antall frivillige timer de siste tjue årene. Ikke bare administrativt, men også som trener, som dommer, som sjåfør for bortskjemte a-spillere, som vaskehjelp, og som en lyttende og hjelpsom klubbkamerat håper jeg. Lyttende til alle andre enn foreldre som jamrer om en kioskvakt eller to, eller om salg av noen tulipaner og lodd. Sorry, det går nok mer på vilje enn faktisk tid.
Det er klart at bremsen kanskje burde vært dratt langt tidligere, men både da og nå, så betyr klubben og dens mennesker langt mer for meg enn hva gods og gull gjør. Det er først når det går ut over andre, at alvoret tar meg. Jeg tror jeg har lagt meg med dårlig samvittighet om kvelden hver eneste dag de siste tjue årene, men det som er merkelig er at det som oftest var dårlig samvittighet ovenfor klubben, fordi jeg så jeg gjerne skulle gjort enda mer og enda bedre. Det var først når folk ble borte eller nesten borte for godt for meg at samvittigheten for annet enn klubben ble gjeldende. Som dårlig samvittighet ovenfor min bror, min far og mor Ella, som jeg skulle ringt eller besøkt langt oftere, men hvor det alltid kom et eller annet viktigere i FUVO i veien. Det samme gjelder jo min mor, som fortsatt lever i beste velgående og hvor jeg har muligheten til å rette på samvittigheten. Og selvsagt var jeg en periode redd for å miste det kjæreste jeg hadde, Anita.
Etter mange år med provisjonslønn som tydelig var påvirket av for mye frivillig gratisarbeid i arbeidstiden, ble tapt inntekt kompensert med kredittkort og forbrukslån. Alle som har tittet innom TV3 eller har et minimum av økonomisk forståelse, skjønner at det ikke går i lengden. Jeg toppet heller det hele med å betale noen kjøreregninger av egen lomme. Hjertet overvant fornuften. Til slutt begynte selvsagt banken å spørre pent, deretter litt mer «plagsomt» og til slutt ble huset til slutt foreslått tvangssolgt. Da, langt på overtid, såkalt Fergietime, var det ikke noe annet å gjøre enn å legge kortene på bordet for noen av mine nærmeste. Følelsen var ubehagelig god. Ubehagelig å blottlegge seg fullstendig, men godt å dele bekymringene med noen som brydde seg. Noen trodde først det dreide seg om spillegjeld, for å blakke seg fullstendig på grunn av hjerte for en liten klubb ville jo ingen gjøre, eller? Sannheten er jo tvert imot at jeg med god kunnskap om Romeriksfotballen faktisk var lønnet av Nordicbet som oddssetter en periode, og var en av få som tjente penger på spill.
For å gjøre en lang historie kort, så løste ting seg med god hjelp av familie, slekt, nære venner og et godt nettverk. Alle skulle hatt en kamerat som Petter, ei tante som Nina og ikke minst en livsledsager som Anita. Lagspillet de her viste ovenfor lagets svakeste ledd, er vanskelig å beskrive og få takket nok, selv noen år etter. Min skyld. Min skam. Vår smerte. Lidenskapens pris.
