Heimebane (publisert i Raumnes 9. juni)
Enkelte fotballag skryter år etter år av å ha snittalder rundt konfirmasjonsalder. Det imponerer meg langt mer om snittet er 25, for da har du over tid skapt en arena og et miljø folk virkelig vil være i. Forrige gang Raumnes & Årnes slo FUVO i fotball var i 1969. Anført av Vålerenga-bohemen Einar Bruno Larsen var snittalderen til det største idrettslaget i Nes for snart 50 år siden nærmere 25 enn konfirmant, og de slo den gang FUVO med solide sifre. Men mens fotballkulturen på Årnes ble begravd i 1969, så ble den populære og evigvarende tv-serien om Pippi Langstrømpe født dette året. Denne uovervinnelige og blide jenta har blitt et forbilde for mange jenter i årene etter dette.
For en måned siden var NRK på FUVO for å se på lokasjon til runde 2 av en annen populær tv-serie, nemlig Heimebane. Alt lå til rette for at NRK hadde funnet en optimal lokasjon til Ane Dahl Torp og John Carew, men dessverre så gjorde til slutt støyen fra E16 at NRK måtte velge et annet sted. Der og da fristet det med en susende sklitakling på samferdselsminister Solvik Olsen, men jeg trøstet meg heller med at vi har vår egen Heimebane med kvinnelige helter på FUVO. Jeg har både grått, ledd, grudd meg og gledet meg med herrelaget i FUVO i mange år, men jammen må jeg si at vi har savnet et damelag i klubben. Og for noen damer. Onsdag reiste jeg til Skjetten for toppoppgjør for damelaget, og jeg hadde den samme spenningen i kroppen som jeg hadde da vi tok Hurtigruta for å møte Skjervøy med herrene i fjor. Og damene sviktet ikke denne gangen heller. De er nå FUVOs Pippier alle sammen, uovervinnelige, blide, og ikke minst fantastiske forbilder for både gutter og jenter.
Ane Dahl Torps rollefigur i TV-serien må slite med en del håpløse og gammeldagse holdninger i både fotballen og idretten ellers, og sannsynligvis har vi hatt tendenser til disse holdningene i FUVO også. Men i dag kan vi glede oss stort av å ha flertall av kvinner i styret og mange dyktige kvinnelige trenere og lagledere. Selv med nesten 30 års ansiennitet som fotballeder, lærer jeg masse av disse flinke kvinnelige ildsjelene hver eneste dag, og på klubbhuset har vi fryktelig godt av at de drar oss i ørene inni mellom.
Heldigvis øker antall unge jenter som spiller fotball også, men Rom ble ikke bygd på en dag, og vi har fortsatt masse jobb som skal gjøres for å få enda flere jenter til fotballbanen. Ikke bare til fotballbanen, men inn på klubbhuset og inn i garderobene også. Det er her man skaper miljø, fellesskap og opplevelser man vil huske resten av livet. Etter min mening er det å nå langt innen idretten, det å få maks ut av sitt eget potensial, og uansett er det viktigst å ha det gøy på veien, uavhengig av sportslig ambisjon. Vi skal ikke skape klasseskille i idretten selv om kulturen fortsatt skiller på finkultur og idrett. I fordeling av kommunalt driftstilskudd tidligere i uka var en ung fotballspiller i Skogbygda IF verdt 10 prosent av en som spiller klarinett eller trompet i samme bygg. Som sosialist har jeg vanskelig for å skjønne logikken i denne verdisettingen av barn og unge, ut i fra hvilken fritidsinteresse du har. Jeg vet jeg burde slutte å klage, men alle er seg selv nærmest. Jeg lever i en liten boble, som sannsynligvis ikke betyr noe for resten av verden, men som betyr hele verden for meg. Nå er det endelig balanse i denne boblen, i det damefotball også har fått en plass i den. Takker og bukker, jenter – dere har vært fantastiske. Dere gir oss en ny leksjon i hvorfor vi elsker fotball og hvorfor vi elsker klubben – vår klubb.
