Dessverre er jeg ikke så opptatt av bursdager, verken min egen eller andres. Ja, det gjelder vel for så vidt bryllupsdager og andre markeringer også. For å være ærlig, så har jeg vel titt og ofte tenkt at folk kaster bort for mye tid i bursdager og kaffeslabberas. Jeg er jo fryktelig glad i alt som serveres i selskap, både dessert og godt drikke, så det er ikke der problemet ligger. Jeg måler stort sett all tid opp mot tid jeg kunne brukt i og på FUVO, og hvert minutt i sofaen eller i selskap har gitt meg enda dårligere samvittighet. Jeg tror jeg har lagt meg med dårlig samvittighet om kvelden hver eneste dag de siste tjuefem årene, enten ovenfor klubbens supportere, spillere og frivillige, ovenfor familie og venner, og kanskje spesielt ovenfor Anita. Vanskelig å forklare hvorfor, men sånn er det bare. Med alderen følger heldigvis økt visdom, så kanskje er det håp i hengende snøre for at tiden og samvittigheten balanseres bedre i fremtiden.
Jeg har ikke tenkt så mye på det å fylle 50, og det har ikke plaget meg nevneverdig. Inntil nå i det siste. Det å bli 20 var fantastisk moro, det å bli 30 var starten på det ordentlige voksenlivet, når jeg ble 40 følte jeg meg moden og samtidig ung til sinns, men 50 liker jeg særs dårlig. Alder er riktignok bare et tall, men med et snev av selvinnsikt, så er 50 lys på kaka et temmelig sikkert bevis på at man er godt over halvveis. Det er ikke mange hundreåringer i slektstreet mitt, og min far ble kun 59, men det er med livet som i en fotballkamp; man får spille til dommeren blåser.
Jeg er litt avhengig av at dommeren blåser min vei fremover også, ellers så er jeg redd for at den grå manken blir helhvit. FUVOs tabellplassering holder meg våken om nettene, og det er kanskje et overfladisk I-landsproblem å si at det eneste jeg tenker og ønsker om dagen, er å beholde plassen i 3. divisjon. Men dette er realiteten, og alt annet kommer i annen rekke. Jeg har selvsagt stor tro på at det går bra, men det blir 14 smertefulle dager. Fotball er lidenskap. Lidenskap av den smertefulle sorten, og FUVO har vært en stor del av livet mitt siden barndommen. Kanskje litt for stor del, men det blir utvilsomt en viktig del i andre halvdel av livet også.
Og hvem vet hva andre halvdel vil bringe? Vi husker alle Liverpool-Milan i Champions League finalen i 2005, hvor man nesten trodde at Vår herre hadde en finger med i spillet. Jeg er aldri i kirka hvis jeg ikke må, synes vi har for mange kirker i bygda, og klarer liksom ikke å stole hundre prosent på religiøse og avholdsfolk, men i fotballkamper prøver jeg å få kontakt oppover. Sannsynligheten for at det står Oppaker i adressen min til det aller siste, gir lav odds. Men samtidig var vi flere på klubbhuset til FUVO her om dagen som snakket om hvor fint det kunne være å flytte inn i leilighet i Bane Nor sitt prosjekt i Høievegen når vi blir eldre. Da kan vi jo eventuelt bare rusle ned til Elvekongen og satse på at den kan skysse oss til Daskerud, eller få Pilot Nes til å kjøre oss til FUVO for litt hyggelig dugnad.
Jeg er så heldig at jeg holder meg ung gjennom kontakt med barn og unge på skolen og i idretten hver eneste dag. I hvert fall føler jeg det sånn selv. Jeg er helt sikker på at jeg lærer minst like mye av barna som de gjør av meg. I møte med alle disse flotte barna og ungdommene, får jeg dessverre også innblikk i bursdagsfeiringer som måtte utsettes på grunn av feil lønningsdag, gaveønsker som ikke ble innfridd dette året heller, og Mc Donalds bursdagen som ble glemt. Jeg har hatt 49 bursdager jeg har vært fornøyd med, og den 50. er det ikke så nøye med. Langt viktigere enn en bursdagshilsen til meg eller andre på sosiale medier, er å gi oppmerksomhet til han eller hun du alltid har hatt lyst til å gi en klem eller klappe på skuldrene, å gi et sverd til han som ikke fikk det til bursdag i år heller, og kanskje viktigst av alt, tolerere og overse noen små feilskjær fra barn og unge iblant. Ivar Hoff sa en gang at det beste du kan gi en god venn er en god pasning. Han har mye rett i det, men det aller beste må være ros og tillit, og det gjelder spesielt barn og unge.
50? Ja, det nærmer seg dessverre. Feit? Ja, det er to ting som sjelden lyver; fotballtabellen og badevekta. Ferdig? Nei, nå går jeg for femti til.