Er det sant at de som stemmer Frp jobber mindre dugnad enn de som stemmer AP? Er det sant at det er flere Høyre-velgere enn Krf-velgere som spiller med hårbånd og filmer til seg straffe så fort de får sjansen til det? Er det sånn at de som stemmer MDG faller fra idretten før de er ti fordi det er for lite humler og blomster på kunstgressbanene, og stemmer det at en som stemmer Senterpartiet ser en tapt åkerlapp i hver fotballbane? Tanken på at alle påstandene stemmer har selvsagt slått meg, men hver gang har jeg avfeid det med at fotball selvsagt aldri skal blandes med politikk. Eller er det virkelig så selvsagt?
Saken, som er brennhet i både aviser og tv om dagen, er kort fortalt at myndighetene, med helseministeren og kulturministeren i spissen, nekter 2565 lag og over 50 000 fotballspillere over hele landet å trene som normalt og spille kamper, til tross for at Fotball-Norge virkelig har tatt ansvar rundt smittevern og virkelig bidratt i den nasjonale koronadugnaden. Assisterende helsedirektør Espen Nakstad har gjort en imponerende jobb så langt siden mars, men i denne saken har han tatt mannen og ikke ballen, og sånt gir som kjent rødt kort. Han var ikke redd for kontakten blant spillerne, men for køene i kiosken og transporten til kampene. Nå kan jeg bare uttale meg på egen klubb sine vegne, og på FUVO klubbhus lukter det nå mer sprit enn på Danskebåten i dens glansdager, og en meters mellomrom mellom publikum er vel en breddeklubbs minste problem.
Nær 400 tusen er aktive innen fotball i Norge, og totalt er ca. 1,7 millioner nordmenn aktive idrettsutøvere. Frivilligheten i fotballen, med sine 150 tusen frivillige, tilsvarer ca. 10 tusen heltidsstillinger og en verdiskaping på ca. 5 milliarder. Helseregnskapet i frivilligheten? Åpenbart enormt! Rollen som frivillig gir synergier til mye annet; nettverk, sosial fungering, identitet, selvrealisering og fellesskap. Til tross for disse tallene og synergieffektene, så har vi ingen egen idrettsminister her i landet. Dog har vi en kulturminister og snorklipper, men de siste dagers velkjente debatt om oppstart for breddefotballen, beviser at idretten absolutt hadde hatt behov for en egen ansvarlig for et område som stort sett bare blir sett på som viktig i festtaler og medaljeutdeling i store mesterskap. Vi hadde virkelig hatt behov for flere talspersoner for idretten i både politikken og administrasjonen i Nes også, men jeg kan skrive bare 3500 ord, samtidig som FUVO har en søknad om kommunal andel på 2,5 millioner til kunstgress, så jeg gjør lurt i å ta det ved en senere anledning.
Det er selvsagt lett for opposisjonen å score noen enkle politiske poeng på Raja og Høies reale bom på ballen, og i TV2-sporten tidligere i uka var jeg for første (og sannsynligvis siste) gang enig med Sylvi Listhaug. Ikke bare trikset hun flere enn en gjennomsnittet på FUVO Old Boys, men hun scoret også en del målpoeng gjennom sine argumenter for at hele fotballaktiviteten må åpnes opp, og at alle kan trene og spille kamper umiddelbart. Trond Giske har virkelig vært på ballen i denne saken også, og har argumentert godt og saklig for åpning av breddefotballen, men dessverre har også han talt for døve ører. En som dessverre ikke taler for døve ører, er blogger og fotballtrener John Arne Riise. Visst har han fått satt fokus på saken, men oppfordringen hans om å boikotte myndighetenes retningslinjer, viste vel at han ikke bare er noe godt talerør for breddefotballen. Det er heller ikke vår usynlige idrettspresident Berit Kjøll, som tydeligvis har glemt alt hun sa dagen etter at et dyrt PR-byrå hjalp henne til å vinne valget som idrettspresident:
«Det som også er uttalt, både fra kulturministeren og i våre dokumenter og vårt samfunnsoppdrag, er at alle skal med. Det er viktig med tanke på økonomi og andre barrierer, inkludering og integrering. Det finnes ingen bedre arena enn idretten når det gjelder å føle at man hører til i dette flotte samfunnet vårt».
Det var da. Nå er tonen en annen, for verken kulturminister eller idrettspresident er lenger opptatt av at alle skal med, i en tid da de aller fleste delene av samfunnet snart er tilbake til normalen. Ja, med unntak av breddefotball som har blitt en politisk kasteball og arrogant prinsippsak.
Nils Arne Eggen, Fotball-Norges nest største profil gjennom tidene etter Tom Lund, ble i 1996 spurt om han ville være oppvekstminister i AP-regjeringen ledet av Torbjørn Jagland. Han takket nei etter noen sekunder, men i ettertid er det vel lett å si at både partiet og Jagland hadde trengt både postulater og spill i lengderetning. Kanskje hadde det vært en god ide å blande fotball og politikk allikevel. Politikken har i hvert fall utvilsomt mye å lære. Eggen er en like klok og talefør mann i dag som i 96, og så langt har han kommet med det beste innspillet i saken om korona og fotball: «det er greit å leve, men vi må ha noe å leve for også».