«Sommaren er kort», synger Thomas Ledin, og han har helt rett i det. Altfor kort er den, og alt for fort går den, men jeg elsker sommeren allikevel. Jeg elsker sommeren nesten like mye som jeg hater vinter, FUVO-tap, kjeft og sure damer, i tillegg til flatpakkede møbler, hagearbeid og annet praktisk arbeid. For det eneste problemet med sommeren, er at dette er praktikernes årstid. Veldig mye skal gjøres på veldig kort tid. Saker som voksne menn bør kunne, men som gikk meg hus forbi i sløydtimene. Det eneste jeg fikk ut av sløyden var en brødfjøl med Liverpool brent inn med svarte bokstaver. Jeg har riktignok malt huset i sommer, og overrasket nok både meg selv og fruen i huset hvor flink jeg egentlig var til dette, til tross for hvor lite praktisk jeg er, og hvor flink jeg er til å vise hvor kjedelig det er gjennom både språk og kroppsspråk. En del av nabolaget mitt på Opakermoen derimot, sto åpenbart langt fremme i køen da vår Herre delte ut spikerpistol, malekost og praktiske gener. De er pokker til menn med stor M, der de står i stige, står på knea og står i giv akt for kona. De snekrer, monterer og fikser, noen frivillig, andre tvunget av sjefen i huset. En innflytter på Opakermoen spurte meg en gang hvor han kunne få tak i hoppetusse. Jeg trodde han hintet til et sexleketøy og kom med et par tips til nettsider. Jeg har ikke snakket med han siden, men jeg merker at han skuler mistenksomt på meg hver gang han går forbi.
Gutter er gutter. Innimellom gjør de ting som ikke er helt etter boken, men de lander som oftest på beina. I FUVO-sammenheng bruker jeg ofte et eksempel fra virkeligheten. For 32 år siden (uff som tiden går) var jeg G16-spiller på FUVO, og vi deltok i Gothia Cup i Gøteborg. Det var på tiden håret var høyt og både Samatha Fox og walkman var hot. Bjørn Heiberg var trener og Hogne Borgersrud lagleder. Fantastiske ledere og ildsjeler begge to, og de ga oss kun to regler for turen; frihet under ansvar og ta vare på hverandre. En av mine medspillere, og god venn i over 40 år, la oss kalle han «Stian», var småvoksen for alderen og fikk tak i den svenske nasjonaldrikken Absolutt en kveld. Det gikk jo som det måtte gå, fnising og grining om hverandre, og utskeielsen ble selvsagt oppdaget av de to reiselederne. Men det som gjorde dette til cupminner vi husker like godt 32 år etterpå, er hvordan Bjørn og Hogne løste dette. I 2019 hadde vel episoden resultert i rapporter på 100 sider,100 telefoner hjem, henting i Gøteborg, foreldremøter, osv., men reiselederne i 1987 løste dette lille regelbruddet gjennom en kort prat om representasjon, frihet under ansvar og fellesskap, og siden ble det ikke mer prat om dette. For spilleren det gjald var det også mer enn nok straff at det skulle tas lagbilde klokka åtte morgenen etter. «Stian» er i dag en god far, bedriftseier, arbeidsgiver, ektemann og ildsjel, ikke en alkoholisert eks-ungdomsforbryter. Hvordan kampene i cupen gikk er det ingen som verken husker eller bryr seg om, men cupen skapte minner for livet allikevel. Jeg håper overivrige trenere og foreldre tar med seg det som en lærdom inn i alle cuper, stevner, leire og alt annet barn og unge skal på i sommer og utover høsten. La de få skape minnene selv, gi de litt frihet inni mellom og lær de å ta vare på hverandre.
Apropos kjeft, sure damer og Thomas Ledin som jeg startet med, så har jo for så vidt sommeren mye til felles med jula. Førjulsstri er byttet ut med forsommerstri, og mat- og gavebutikker er byttet ut med Plantasjen og Stangeskovene. Menn dilter etter, bærer så armene blir lange, og tar høflig imot ordre fra sjefen i huset. Men lystrer vi, så kommer premieutdelingen nå på sensommeren i form av en annen gammel og vakker låt av Thomas Ledin. Fra muntre kvinners spilleliste får vi ikke lenger bare «sommaren er kort», men også «I natt är jag din».