Feilfrie rollemodeller
«Gi ungdommen brennevin før idretten tar dem». Per Inge Torkelsens oppfordring er aktuell på flere måter om dagen, og skal vi tror på alt som skrives i sosiale medier, så følger både foreldre, Idrettsforbund, regjering og gamle skistjerner rådet så godt de kan. Som idrettsleder i Nes i over 30 år så har jeg mer enn en gang lurt på om administrasjonen og politikere i Nes kommune også synes brennevin hadde vært en enklere og billigere løsning, for satsningen på barn, unge og anlegg og lokaler for sunne aktiviteter har vært både fraværende og ansvarsfraskrivende. Men idrettspolitikk er ikke tema denne gangen, men derimot hvilke rollemodeller barn og unge omgir seg med i hverdagen, og hvilket fokus vi velger å ha. FUVO har en fin partnerskapsavtale med Nes kommune om rydding av Daskerud hver vår og sommer, og med årets lange og fine vår og deretter flotte sensommer, hvor 99 prosent av de besøkende har kastet søpla der de skal, så har det vært et travelt og hyggelig dugnadsår. La oss håpe sesongen varer en god stund til. Badesesongen altså, ikke fotballsesongen.
På denne tiden på året pleier jeg i normale år å sove konstant dårlig og hverdagene går med til å bite negler og vente nervøst på lørdag, men ikke i år. Kanskje ikke i år. Sannsynligvis ikke i år. Snart et år uten fotballkamper fører til rastløshet og uro. Ingen seire, ingen tap. Ingen jubel, ingen tårer. Håpet og troen forsvinner sakte, men sikkert om snart endelig å kunne gå ut av garderoben – ut på banen – til den første kampen, sammen med spillere, supportere og et stolt tettsted. I snart hundre år har idrettslaget vært den viktigste identitetsbæreren på Opakermoen. Industriarbeidsplassene forsvant, butikkene ble nedlagt og skolen ble midlertidig nedlagt. Da var det nesten bare idrettslaget igjen. Et idrettslag fra et sted litt større enn Flåklypa, med en overdreven patriotisme og frivillige som alltid sier ja. Opakermoen er et sted med fine folk, både unge og gamle, og som gjør FUVO til en fantastisk klubb. For noen.
For det holder ikke at jeg skriver og mener at fotball er gledefylt, ekstatisk og berusende, for det er også utmattende, kjedelig og noen ganger vondt. Og da må jeg være både ærlig og overbevisende om dette, og samtidig ha forståelse for at andres virkelighetsoppfatning ikke er den samme som min. En stor del av jordens befolkning lever et helt liv i den tro at en fotballkamp bare er en fotballkamp. At det bare er et tåpelig spill, at det ikke betyr noe. Jeg mener de tar feil, men har respekt for deres merkelige oppfatning. For hvordan skal vi forvente at ungdommen viser toleranse og respekt for hverandre, når Facebook er full av hverdagsrasisme og vi velger inn politikere som Tybring-Gjedde på Stortinget? Hvordan skal vi lære ungdommen om nettvett, når det voksne folk har søkt mest etter den siste uka er Petter Northug og kokain? Hvorfor skal vi lære ungdom om sunne idealer, når foreldregenerasjonen gjennom hele oppveksten leter etter, innbiller seg og stempler dem med intoleranser, diagnoser og hele alfabetet fra lommelegen.no? Hvordan skal vi forvente at ungdommen alltid overholder smittevernreglene for korona når vi voksne også både glemmer og tenker at det ikke gjelder oss? Og er det ikke nettopp de lange lyse sommernettene vi selv husker fra ungdommen, men som vi nå forventer at ungdommen sover bort?
Som voksne rollemodeller skulle vi selvsagt vært ufeilbare, men det å feile både en og to ganger er en del av livet. Hvordan vi selv og omgivelsene løser og går videre etter små og store feil, er langt mer interessant. Rettledning og tilgivelse er gode egenskaper uansett alder. Jeg er en enkel sjel, og tilgir glatt Torkelsen og hans feilslåtte teori, men regjering og idrettsforbund sitter det langt inne å tilgi, for jeg tror frafallet de har skapt i idrett og fritidsaktiviteter de siste månedene blir både stygt og langvarig. Northug, eller «gutten» som han også kalles, skal jeg ikke mene så mye om, for det gjør resten av landets eksperter på liv og lære.