Vinter-OL er nettopp ferdig, og dette lille stolte landet i nord kunne som forventet feire haugevis med gull og andre medaljer. Vi har blitt så bortskjemte at selv krangel om laguttak ble nyheter i beste sendetid. Og apropos lag. Nå er ikke jeg noen ekspert på langrenn, men både ser og hører at der er tynt bak toppene. For å overføre det til fotball, så blir det vel omtrent som Messi skulle spilt spiss på Tufte IL. Det hadde garantert blitt en del seire da også, og mest av alt handler om å spille hverandre gode. Der ser det ut som om Johaug og Klæbo absolutt tar sitt ansvar, så da er det vel håp i hengende snøre om at det blir noen gull i kommende OL også.
Jeg ble dessverre koronasmittet i innspurten av OL, og hadde jo sånn sett en gyllen mulighet til å få med en del norske gull de siste dagene, men med unntak av siste skyting i skiskyting, så kan jeg styre min begeistring for vinteridrett, og spesielt et OL arrangert et sted det aldri burde være arrangert. Ikke med tanke på kulda, men med tanke på menneskerettigheter og politikk. Eller hvor skal egentlig skillet mellom idrett og politikk gå? Idretten sin rolle har historisk vært politisk uavhengig, og verden har hatt idretten som felles møteplass, men dette er det vel knapt noen som tror på lenger. Idrett er storpolitikk. Å påstå noe annet er direkte feil. Det gjelder både i Norge og internasjonalt. De siste årene kan man knapt finne et eneste stort mesterskap som ikke er brukt politisk av myndighetene i landet som arrangerer. OL i Beijing, OL i Sotsji, fotball-VM i Sør-Afrika, fotball-VM i Brasil, OL i Rio de Janeiro, og fotball-VM i Russland er noen eksempler. De mange sakene på såkalt sportsvasking i Midtøsten er også gode eksempler på uheldig blanding av idrett, økonomi og politikk. Selv i lille uskyldige Norge er sportsvasking et tema om dagen. Equinor fortsetter å lete etter olje i alle verdens hjørner, og pøser penger inn i norsk idrett. Oppdrettsnæringen, som forurenser våre fjorder, har blitt en milliardindustri som også fyller på norske klubbkasser. Nammo og Kongsberg Gruppen produserer både våpen og sponser skudd på mål. Til syvende og sist vil vi egentlig bare det beste for vår egen klubb og utøvere, og det er lett å forstå Rosenborg, Raufoss Fotball og Kongsberg IF at de tar imot bidragene fra henholdsvis Salmar, Nammo og Kongsberg gruppen.
Lokalt i Nes er det lite sportsvasking meg bekjent, og samspillet mellom Idretten, næringslivet og det offentlige er både godt, ryddig og viktig. Kanskje kunne det både byråkrater og politikere lært enda mer av idretten i en del sammenhenger. Det ekstremt mye lærdom å ta med seg fra idretten til det daglige livet. Det å være en del av et felleskap, oppleve kameratskap, opplevelser, pleie sosiale antenner, bli stilt krav til og stille krav til andre, gi ris og ros, ta vare på hverandre, og ikke minst det å si og gjøre ting uten altfor mange og lange møter og høringsfrister. Det er vel en grunn til at Nils Arne Eggen ble spurt om å ta rollen som Kulturminister for noen år siden. Sammenlignet med de som har hatt rollen de siste årene, så kan jeg med stor sikkerhet si at det hadde han løst utmerket.
Bare ta noe så enkelt, men vanskelig som en ny veg. Alle som har bygget idrettsanlegg vet at planlegging og bygging tar tid, men det får da være måte på. Jeg skal ikke mene noe om hvor den bør gå, men at den bør flyttes fra der den går nå, er det liten tvil om. Og det haster. Men argumentasjonen og innspillene kan jeg mene litt om. Blant annet har jeg sett argumentet om at ei bru vil ødelegge det vakre elvemøtet, men samtidig slipper jeg ikke helt tanken på enda flere vil oppdage og bivåne det flotte elvemøtet og kirkeruinene fra ei bru på en etterlengtet ny E16. Se bare hva E16 har gjort med en annen kulturinstitusjon i bygda. Verken riksvei eller Europavei har lagt noe hinder for at hovedsetet for fotball i Nes ligger på Opakermoen. Det kan nok hende det kommer et og annet sleivspark fra den flotte og godt besøkte stadion, både verbalt fra lederne og fysisk fra en keitete back, men det kommer ikke bare rene toner fra kirkeruinene heller.
Vi fikk ny trener til Funnefoss stadion ved E16 her om dagen, og det var både morsomt og litt overraskende å lese kommentarene fra Muppet show på kafeen på Årnes. Jeg trodde det var vanlig at når man ble forfremmet i arbeidslivet, så vanket det gratulasjoner, klapp på skuldra og lykkeønskninger fra kameratene dine, men så skjedde ikke fra gretne gamle gubber rundt kafèbordet på ENN-senteret. Jeg ble derfor fryktelig glad da jeg fikk en kaffeinvitasjon fra den blideste ildsjelen i Nes. Brusveen serverte både kaffe og ga meg omvisning i det nye, flotte klubbhuset på Årnes tidligere i uka, og i løpet av den to timer lange fotballpraten var det ikke annet enn lykkeønskninger og en svært hyggelig tone mellom to gode idrettsvenner. Kampene foregår på banen, og utenfor vil vi hverandre bare godt. Innerst inne vet vi at vi har masse å lære av hverandre også, og det tror jeg vel også gjelder politiske motstandere, selv om det garantert sitter mye lenger inne for dem å innrømme det, enn det er for enkle idrettsledere. Eller er det egentlig sånn? Idrett er jo politikk det også?