Det nærmer seg Vinter-OL, og gjennom to hele uker i februar skal nordmenns selvfølelse dyrkes til det maksimale. Det er oss mot resten av verden. Det er VI når en nordmann står øverst på pallen, og det er DEM hvis vi smører oss bort eller sprekker på siste runde.
Vi er født med ski på beina sies det. Jeg ble nok født for tidlig, for jeg er utvilsomt født uten. Jeg har selvsagt gått Neskarusellen på ski jeg også, men det ble mildt sagt lite edelt metall. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og var fornøyd med det. Interessen for ski har ikke akkurat vokst med årene, tvert imot, for står valget mellom husarbeid og hopp, skøyter eller ski på tv en lørdag formiddag, da velger jeg vaskefilla ti av ti ganger. De virkelige heltene er etter min mening løypekjørerne som legger til rette for trikkeskinner for store og små, både sent og tidlig, uansett vær. Det er jo fortsatt de som tror at det snør skispor, og at de vakre, grønne kunstgressbanene smelter snøen selv.
Det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for dem som ser hvert eneste minutt av vinteridrett på tv, eller at jeg ikke synes det er gode idrettsprestasjoner. Tvert imot. Vi må tåle og respektere ulike meninger og interesser. Selv like barn er ulike, og vi kan ikke forvente å finne noen som er helt lik oss selv. Og det hadde jo blitt fryktelig kjedelig. Jeg er like lite glad i motorsport, korpsmusikk og kunst som vinteridrett, men jeg innser jo at verden hadde blitt et kjedeligere sted å bo uten motordur, trompet og «Skrik». Alt i alt betyr det egentlig veldig lite hva vi voksne liker og mener, for det viktigste er at de som vokser opp har mange forskjellige valgmuligheter når de skal finne interesser for en kort eller lang periode. La de prøve ut litt forskjellig, og det er langt viktigere med interesse enn talent. Det viktigste er som sagt ikke å vinne, men å delta.
Dette gjelder ikke minst også i barnas skolehverdag. Barna trenger oppfølging og heiarop selv om interessen eller ferdighetene kanskje ikke er like bra som nabojenta, hvor mor ikke tidsnok får lagt ut hvor stolt hun er av datterens femmere eller seksere på prøver. Det ligger nok en toer eller treer i skolesekken der også innimellom, men da er mor kanskje opptatt med andre ting enn sosiale medier. Jeg stusser mildt sagt over denne bruken av sosiale medier. Ikke bare skryt av barns karakterer eller prestasjoner, men gratulasjoner og glansbildepresentasjon av ektefeller og samboere. Er det helt slutt på å gratulere hverandre med dagen når man våkner, eller gi partneren noen komplimenter på tomannshånd? Og er en helt vanlig telefonsamtale eller sms helt ut? Det er ingen parforhold som bare er fryd og gammen hele tiden, verken på sosiale medier eller hjemme i stua. Blomsterforretningene skal tross alt overleve de også.
Jeg har hatt blomsterforretningen på hurtigtast 1 på telefonen selv jeg, og den har helt sikkert reddet videre deltagelse mer enn en gang. Og skulle det blir for lite blomster, for mange fotballkamper og for få ferier, så redder Vinter-OL meg. Her hjemme er dommeren langt enklere å sjarmere enn i Beijing, og vask av badet under Hopp stor bakke eller 5-mila, er en langt sikrere vei til gull enn høydeopphold og smørebuss. Jens Bjørneboe var en klok mann, og han kunne helt sikkert beskrevet samlivet på soverommet som «det viktigste er ikke å vinne, men å delta». Men Bjørneboes klokeste linjer kom ikke fra «Uten en tråd», men derimot som en beskrivelse til vårt felles syn på ski:
«En av de umistelige fordeler man omsider har oppnådd ved å bli voksen, er at man slipper å gå på ski!.
-Jens Bjørneboe