Hvem hadde trodd at det skulle ta så lang tid som 21 måneder? 21 måneder uten neglebiting og med god søvn og jevn hvilepuls hver eneste dag. Hårmanken har holdt seg noenlunde stabil grå også. Men selv om Høie, Raja og Kjøll har gjort så godt de kan for å legge fotballen død for alltid, så lykkes de heldigvis ikke. For nå bryter det løs igjen, fotballsesongen begynner, og hjertet vil igjen begynne å slå på en annen frekvens, rastløsheten river i kroppen, nervene legger seg som en verkebyll midt i magen og matlysten forsvinner. Ja, det siste er jo absolutt en fordel, så ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe.
Nesten to år etter siste fotballkamp er vi endelig i gang. Vårt år begynner nå. Og for en start vi får. De har større stadion, mer penger, bedre spillere, og helt sikket bedre ledere også, men fotballen er fin sånn; den gir oss små muligheten til å slå de som er større. Lillestrøm har Norges beste supportere, våre supportere er norgesmestre i dugnad. Lillestrøm har Tom Lund, Frode Kippe og Thomas Lehne Olsen, vi har Kjell Engeflaen, Roger Myrbråten og Kim Brenna. Lillestrøm har Norges varemesse, Åråsen, togstasjon og Nitelva, vi har nedlagte butikker, 40 sone, Norges lengste elv og Norges fineste klubbhus. Men det aller viktigste; vi er FUVO. Vi er mer enn et fotballag, mer enn en klubb. Vi er en familie.
Denne gangen er imidlertid ikke bare den lille faste kjernen i den patriotiske familien på Opakermoen som skal i kamp, men ei hel bygd. For NM i fotball har lange tradisjoner nasjonalt, men det er ikke hvert år det er kvalifisert lag fra Nes. Det er 5 år siden FUVO spilte første runde, og bygdas evige toer Raumnes & Årnes har ikke vært kvalifisert til første runde siden 1972. I helga vil derfor folk fra hele Nes rundt fotballbanen for å støtte FUVO i det som tilsynelatende er en umulig oppgave mot Romerikes stolthet. Men selv om det ikke blir noen cupbombe, så skal vi uansett feire at vi endelig er i gang igjen. Det unner jeg virkelig både spillere, trenere og supportere. Ja, de frivillige også. Ta for eksempel Andreas. Han ankommer både trening og kamp mange timer før avspark, rusler over banen, åpner innbytterbuene og setter opp oppvarmingsøvelsen 3-4 timer før dommeren skal blåse i gang. Akkurat like ujålete som alltid, med malingsflekk buksebaken for 4. sesong på rad, og det ene buksebeinet brettet opp. Litt bustete hår, 4-dagersskjegg og stadig brunere lever. Han rusler rundt i farten til ei skilpadde, banner og melder litt om Hopen, og sender hundre snap i timen. Glad i anlegget, klubben og laget. Glad i spillerne. Det er derfor han gjør alt han kan for å legge til rette for at de kan prestere utpå banen. Mange fantastiske frivillige som Andreas har lidt under aktivitetsstoppen under pandemien de også, og det høres nå et lettelsens sukk over hele landet.
Det var en befrielse å kunne trene med kontakt igjen, og det var greit å kunne spille treningskamper også, men det er jo ikke for trening og treningskamper spillere og trenere driver med dette. Det er kamper som betyr noe. Derfor vil vi nok se et helt annet lag enn vi så i den siste treningskampen. Resultatet der betydde null, og ikke bare bommet vi på mål og medspillere, vi bommet noen ganger på hele banen også. Vi så et pasningsspill som man vanligvis ser hos små barn med skoene på feil bein. Det gir en blandet følelse det å endelig være i gang, men ikke få det helt til. Det er som oftest vondt, men samtidig godt allikevel. Som å ha sex med lyskestrekk.
Men det betydde ingenting. Det gjør for så vidt ikke resultatet i dag heller. Spillerne skal få en god opplevelse, publikum det samme. I dag er vi alle røde. Vi ses på kamp. Endelig!