Normalt skulle vi nå vært godt i gang med fotballsesongen og reist Østlandet rundt for halvannen times selvpining hver eneste uke, men i år som i fjor jobber fotballforbund for eliten og idrettsforbund for egen cv, og regjeringen og helsemyndighetene for at fotballen blir det siste som åpnes, uavhengig av hvilke undersøkelser og fakta som kommer på bordet. Vi fikk heldigvis en delvis åpning denne uken, og det var fryktelig moro å se hva dette gjorde med barn unge og voksne, både på og utenfor banen. Fotballen er en emosjonell berg- og dalbane som tar deg med på lidenskap, triumfer, kjærlighet og håp. Fotballen er til for å bygge karakter, skape fellesskap og opplevelser, og for mange er det som skjer utenom og rundt selve aktiviteten vel så viktig som selve kampen og treningen. Men dette synes å være vanskelig å forstå for beslutningstagere både sentralt og lokalt.
Under den lange perioden med nedstenging har jeg fått meg en ny hverdagshelt og forbilde, og for hver uke som har gått uten treninger og kamper, har denne ildsjelen motivert og gledet både meg og resten av klubbmiljøet i FUVO. Heine Fallet, en ung gutt på 20 år, som selv spiller fotball i Hvam United, og som heller ikke har kunnet trene og spille som vanlig det siste året, har kommet inn i klubben som et friskt pust. Heine, som er glad i både fotball og det som skjer rundt, er lenket til rullestol, men ser ikke begrensningene vi andre altfor ofte gjør. I FUVO har vi hatt stor glede av å få Heine på besøk på klubbhuset og ute på kunstgresset med jevne mellomrom, og i tillegg til å snakke om favorittlagene i både Norge og England og irritere seg over koronarestriksjonene for fotballen, så er han som alle andre glad i å score mål på trening, glad i å høre musikk og artige historier i garderoben, glad i en hyggelig prat med gode venner inne på klubbhuset og ikke minst er han oppriktig positiv og glad for å bidra i dugnader. Det siste har jo selvsagt gitt han mange nye og gode venner i en dugnadsklubb som FUVO. Bare den siste måneden har Heine jobbet dugnad hos Kiwi for FUVO og passet på at det ikke var for mange inne i butikken samtidig, han har vasket garderober og dusjer, og i helga solgte og leverte Heine og hans assistenter over 20 tulipanbuketter i forbindelse med årets tulipanaksjon. Det som er ekstra moro med Heine er at han viser oppriktig glede for å bidra på dugnader, og det er ingen tvil om at hans humør og arbeidsglede smitter over på oss andre. Det er jo sånn at dugnadsiveren ikke alltid er på topp hos alle i FUVO heller, og kanskje spesielt hos «kjøpe seg fri fra alt-foreldre» og deres unge håpefulle i «puter under armene-generasjonen». men da er det lett å la seg motivere av Heine. Jeg er ikke et sekund i tvil om at dersom at vi alle hadde hatt litt av Heines pågangsmot i oss, så hadde verden vært et langt bedre sted å bo. Jeg har tidligere skrevet om dugnad som et folkehelsetiltak, og med Heine som klubbens siste tilskudd, er jeg ikke i tvil om at dugnad har mange andre sider enn det at ting blir gjort. For mange er det like viktig å kunne bidra i dugnad, da det har en sosial side som er minst like viktig som det som blir gjort. Med dette som bakgrunn, sammen med myndighetenes elendige behandling av breddefotballen det siste året, så er det synd og skam og kalle det å overholde smittevernregler under en pandemi for dugnad. Opakermoen og FUVO er dugnadsånd, patriotisme og kameratskap. Vi er det gamle industrisamfunnet og det lille tettstedet uten butikk og skole, hvor det er høyt under taket og engasjement for både hytter og aktivitetspark, og hvor vi har et solid samhold og tro på fremtiden. Med Heine på laget ser både samholdet og fremtiden straks enda bedre og lysere ut.