Jeg liker ikke vinteren, eller rettere sagt: jeg hater vinteren. Med snø, kulde, snø, kulde i en evigvarende ond sirkel. Derfor prøver jeg å tviholde på og nyte høsten så lenge jeg kan, og i år kan jo høsten nytes til fulle uten biting av negler og tynnslitte fotballnerver hver helg. Det har jo Idrettspresidenten sørget for. Samtidig går jeg jo glipp av en potensiell opprykksfest, men den muligheten byr seg helt sikkert ved flere anledninger. Ja, hvis vi er dyktige og heldige med høstjakta da. Ikke den type høstjakt og jegermesse som får lokalavisa til å ta en sjelden tur ut av Årnes, men den type høstjakt som fotball nå har til felles med politikk, nemlig jakten på nye spillere.
På senhøsten har alle fotballag ambisjoner om opprykk neste sesong. For de aller fleste ender det med kun prat og en hel del unnskyldninger om hvorfor det gikk galt. På akkurat samme måte snakker alle politikere om hvorfor nettopp deres parti skal vinne valget neste år. De aller fleste av dem også ender opp med en hel del tomprat og unnskyldninger om hva som gikk galt. For både fotballklubbene og partiene gjelder det å samle sammen et så godt lag som mulig, og aller helst et så godt lag at du slipper å måtte finne på alle disse unnskyldningene. I fotballen sender vi i disse dager en del henvendelser på spillere vi ønsker å ta en prat med om overgang, men det hadde jo vært mye artigere å gjøre som politikerne; å lage nye partier eller melde overgang direkte på en pressekonferanse.
Å lage nye fotballklubber har jo mange prøvd, noen har lykkes, men de fleste glemmer viktigheten av å skape miljø, lojalitet og langsiktighet, og ikke bare luftige planer og spenstige navn. Det samme gjelder politiske partier. Blant nye partier har vi hatt to mye omtalte overganger den siste tiden; Geir Lippestad fra Arbeiderpartiet til Sentrum og Per Sandberg fra FrP til Liberalistene. Begge overgangene er som nevnt mye omtalt, men spesielt spenstige er dem ikke. Det var derimot overgangen til Jan Bøhler. Blant AP-veteraner er overgangen mottatt med sjokk og vantro, og verre enn overganger mellom Liverpool og Manchester United eller Raumnes & Årnes og FUVO. Nå har ikke jeg forutsetning for å mene så mye om politikeren Jan Bøhler eller bakgrunnen for overgangen, men reaksjonene fra gamle og surmaga AP-veteraner kan jeg mene en del om. Kommentarene og karakteristikkene som har kommet fra Bøhlers partivenner gjennom mange år hører ingensteds hjemme, og et parti som faller i samme hastighet som trusene i Morgan Kane bøkene, må heller bruke all energi og fokus på hvordan de skal gjenreise partiet foran valget neste år. Jeg leser at enkelte mener at Bøhler har satt seg selv foran partiet. Mulig det, men det betyr ikke at resten av Oldermannslauget må gjøre det samme. Til sjuende og sist handler disse emosjonelle berg-og-dal-banene man opplever som både politiker og fotballsupporter mye om én bestemt følelse: lojalitet. Men det handler også om respekt for motstanderne. Det er som oftest bra folk på begge sider.
Nå går det heldigvis roligere for seg rundt overganger i den lokale fotballen enn det gjør i Oslo-politikken. I hvert fall i våre dager. Vår alles kjære FUVO-legende Kulpen, eller Roger Myrbråten som også noen kaller han, har vel spilt for det som finnes av Nes-klubber, men har til tross for alle overgangene allikevel en høyst fortjent livsvarig heltestatus på Opakermoen. Selv med spill i både blå og gul og grønn drakt, har han en unik respekt og status som ildsjel, trener, spiller og legende hos store og små i FUVO. Mødre, fedre og besteforeldre, gamle og unge. Hos FUVO-medlemmer som går på skole, på NAV, i kirken eller på smertestillende. Skjørtejegere, lykkejegere og elgjegere.
I motsetning til politikken, så starter som tidligere nevnt fotballens høstjakt med å sende henvendelser til nåværende klubb med spørsmål om å få ta kontakt med spilleren man ønsker en overgang for. Og nettopp her har kanskje politiske partier noe å lære av en naboklubb av oss. Alle spillere vi henvender oss på i den klubben, virker å ha kontrakt fra konfirmasjonsalder til de går av med fotballpensjon, for tilbakemeldingen vi har fått i en årrekke etter henvendelser på unge, lovende og aktuelle spillere, er at de er under kontrakt og ikke kan kontaktes. Dessverre får da spilleren heller aldri vite at FUVO ønsker å gi dem sjansen på et sportslig høyere nivå, som igjen kanskje ville utviklet både spilleren og begge klubber. Det blir som om Rolling Stones ringer Ole Ivars fordi de ønsker at vokalisten deres skal overta for Mick Jagger, men resten av Ole Ivars nekter kollegaen å reise fordi de har tro på at de skal bli større og bedre enn Rolling Stones i løpet av noen år Det får meg til å tenke på noe den kjente fotballtreneren Vegard Hansen en gang sa om fotball: «Det er ikke kreft, dødsfall eller syke barn – men det er alvor likevel»
På radioen i bilen tidligere i uka fikk jeg opp Juleradioen som kanalvalg, og det er et synlig tegn på at det går fort mot den kalde og stusselige tiden. Men jeg finner alltid en trøst. Det er regnværsdagene som gjør at sola er fin når den kommer tilbake, og i drømmene mine er det Rolling Stones som spiller opp til «jag trodde änglarna fanns» på neste FUVO-fest.