Der tok jeg feil gitt
De fleste av oss har nok en viss grad av forutinntatthet om både det ene og det andre. Dette gjelder i høyeste grad skribenten også, selv om jeg prøver å se på det meste med åpne øyne, og det er både lærerikt og spennende de gangene jeg opplever at jeg tok feil. Jeg tror definitivt at verden ville vært et bedre sted å bo hvis vi var mer åpne for andre mennesker og meninger, enn å innta en forutinntatt holdning, og den ville også vært et langt bedre sted å bo hvis vi strakk henda i været og sa «sorry, der tok jeg feil gitt». Nå er jo jeg godt gift med Anita, og det er ikke til å ta feil av om blikket hennes uttrykker at hun vil ligge med meg eller om det vanker minuspoeng igjen. All livserfaring og mannlig kløkt tilsier da at det bare er å bøye hodet og erkjenne at jeg vurderte eller gjorde feil.
Å være leder, betyr at du må ta avgjørelser i ny og ne. Noen viktige, andre mindre viktige. Da hender det selvsagt at man både mener og tar feil innimellom. Det er jo dette som gir deg erfaring som er viktig å ta med videre i livet. Det er nå årsmøtetid rundt omkring, og i de aller fleste lag og foreninger har nok valgkomiteen utfordringer med å fylle opp alle plasser. Valgkomiteen i FUVO hadde nok en gang en enkel jobb, og der har de til og med klart å få inn et stort flertall av dyktige damer i styret ved siden av en leder som ser ut til å sitte til han forlater denne jord. For min del er det å ta og innrømme feil en naturlig del av både jobb, verv og livet ellers, og dette er noe av det som trigger meg i det å ta lederansvar. Det hadde nok vært enklere å gå for en anonym rolle som varamedlem, men skal jeg først være med, så kan jeg like godt være leder som et anonymt varamedlem. Etter mange år med diverse verv har jeg i hvert fall et råd til lag og foreninger, og det er å gi alla varamedlemmer oppgaver og ansvar, i stedet for at de kun møter ved forfall eller når det passer dem. Det kommer ikke noe godt ut av folk som bare skal mene noe, uten å bidra selv. Det er selvsagt både fristende og behagelig å slippe å ta avgjørelser som kan være både riktige og gale, men noen må gjøre det. Det er samtidig begrenset hvor galt kan det egentlig gå og hvor vondt det kan være?
Idretten er et sted full av forutinntatthet, og det er jo nærmest opplest og vedtatt at fotballspillere er jålete og pysete, at hockeyspillere har mer muskler enn hjerne, og at langrennsløpere er like artige og spennende som fjernsynsteateret på NRK tirsdager i gamle dager. Nå har jeg heldigvis truffet veldig mange utøvere og ledere fra både disse tre og andre idretter, og kan bekrefte at beskrivelsen ikke stemmer, men jeg husker godt jeg som leder av idrettsrådet tok fullstendig feil om en type idrett og utøvere. Idrettsrådet var invitert til å overvære en Cheerleading-trening og for å snakke litt med ledere og utøvere for noen år siden. Jeg møtte vel ikke denne idretten akkurat med åpne øyne, og hadde mine tanker om at dette var mer show og fjas enn det var idrett. Hva gutter gjorde i klubben kunne jeg i hvert fall ikke skjønne. Kun noen minutter ut i treningen vi overvar så innså jeg at jeg hadde tatt fullstendig feil, og at mine holdninger og forutinntatthet var gammeldagse og håpløse. For det jeg fikk oppleve denne kvelden var tøff trening og gode prestasjoner med imponerende koordinasjon og styrke.
I arbeidslivet har jeg også hatt en forutinntatt og feil holdning om både enkeltpersoner og yrkesgrupper. Spesielt lærere har jeg tenkt mitt om, med korte dager, mer ferie enn arbeidsdager, og ansvarlige for at barn og unges skrivekunnskap og oppførsel blir bare dårligere og dårligere. Men noen få måneder som vikar innen læreryrket har gitt meg et nytt syn og kunnskap om en av våre absolutt viktigste yrkesgrupper ved siden av helsepersonell. Hardtarbeidende, kunnskapsrike, løsningsorienterte og med et hjerte av gull for både felleskapet og enkeltmennesket. Nå har jeg jo lang erfaring med å oppdra barn i fritidsaktiviteter, men med ny og nyttig erfaring fra skole i tillegg, så heller jeg vel mer og mer mot at det burde være både tentamen, eksamen, nasjonale prøver og prøvetid for å vise at man er skikket til å både få og oppdra barn. Uavhengig av foreldre som gjør en dårlig jobb, så har jo uansett alle barn forskjellige egenskaper og fantastiske artige og gode sider alle sammen. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det ligger veldig godt gjemt hos noen, men det er veldig moro å lære dem å kjenne uten å ha inntatt en forutinntatt holdning om hver enkelt på forhånd.
Jeg har jo tidvis fått både kjeft og oppmuntrende klapp på skuldrene for mine stikk til Raumnes & Årnes i kronikker gjennom et par-tre år, selv om det fra min side kun er ment som vennlig og oppmuntrende humor fra en naboklubb på et lavere nivå. Men jeg har sagt og skrevet en ting jeg mener oppriktig, og det er at R&Å med sitt potensiale og sugerør inn i to andre klubber, hadde vært en 2. divisjonsklubb med meg som Formann. Kanskje jeg til og med hadde klart å ordne et opprykk som varamedlem. Livet er skjørt. Kanskje man burde gjøre det beste ut av det. Hele tiden. Vi vet vi skal dø, men later som ingenting. Og er egosentriske (eller Frp’ere som vi sier på mon’n). Selvopptatte. Smålige. Noen av oss blir til og med sure og tverre når vi har tapt en fotballkamp, enda naboen taper mange flere. Tidens tann har tatt et grådig jafs. Jeg prøver å innbille meg noe annet, men speilet røper sannheten. Det grå håret og de dype rynkene roper nådeløst mot meg «du er over utløpsdato».