Illusjoner
Jeg har i mange år hatt en illusjon om en lokalavis med formål «til vern om bygdenes interesser», og en visjon – i alle hjem, men illusjonen møter oftere og oftere motstand hos min iboende lokalpatriotisme. For tar jeg helt feil og er det kanskje bare jeg som er ekstremt hårsår, eller er formålet i ferd med og endres til «til vern om bygdesenterets interesse» og visjonen til – i alle hjem en kilometer fra redaksjonskontoret?
For å svare på det siste først, så er det selvsagt naturlig at det meste som skjer av allmenn interesse i bygdesenteret skrives og følges opp av lokalavisen, og jeg leser det meste av dette med stor interesse selv også. Men samtidig snakker jeg såpass mye og ofte med folk i resten av bygda, som også synes fokus blir vel ensidig, at lokalavisen må tåle at spørsmålet stilles. Akkurat på samme måte som vi lokalpatrioter rundt i bygda må tåle gode og saklige diskusjoner om hvilke skoler som skal bygges og legges ned, og i hvilken rekkefølge det skal skje.
«Det vil være uforsvarlig å bygge Opaker skole og samtidig beholde Skogbygda skole», skrev redaktøren i en av sine første lederartikler på nyåret. Og kommentarene som fulgte på sosiale medier var kjedelige og forutseende ting vi har hørt fra Høyre, Neskollen Vel og lokalpatrioter i Skogbygda mange ganger tidligere. De sistnevnte har jeg forresten full forståelse for, ikke nødvendigvis argumentene som spilles inn, men at man står opp for bygda si. Det har jeg stor respekt for, og når man ser hvor lite det er spart på skolenedleggelsene som ble gjort i forrige runde, er jeg ikke nødvendigvis sikker på at skolen i Skogbygda må legges ned selv om man snart stikker spaden i jorda for en ny skole på Opaker.
Redaktøren peker på kommunens økonomi og investeringer de kommende årene, men jeg har vel ikke sett noen kritiske spørsmål til Høyre i Nes om hva de gjør opp mot partiet sentralt for å øke andelen av oljepengene ut til kommunene. Jeg savner vel også et kritisk blikk på hvordan Nes kommune belønnet utbyggeren av Bjertnestunet med nedleggelse av skole og deretter stadige brutte skolelovnader, etter deres investeringer i kommunen. Jeg har vel inntrykk av at en del mener det er helt greit med brakker i Fenstad og Skogbygda, men at dette er helt uhørt i mer sentrale deler av bygda.
Jeg har vært så heldig å få jobbe som vikarlærer på Fenstad skole et par måneder nå, og er imponert av både lærerkollegaer som burde jobbet i langt bedre bygg og med langt bedre plass, og ikke minst av elever med forskjellige egenskaper, som gir meg artige opplevelser og ny lærdom hver eneste dag. Det er som med barn som det er med frivilligheten. For hver krone du investerer, får du mange igjen. Sånn sett må det da være enkel matematikk å øke eiendomsskatten en promille eller to, og låse inntektene fra eiendomsskatt til skole og idrettsanlegg. Apropos idrettsanlegg, så synes jeg selvsagt planene som er lagt fram for Opaker skole er geniale. Sambruk av både bygg, parkering og utearealer fra 7 om morgenen til 11 om kvelden både hverdag og helg, kan da ikke være annet enn god bruk av både penger og arealer. Driftsfordelene er mange, og vinn-vinn for Idrettslag og det offentlige. Nes kommune har snyltet på snille idrettslag i mange år, og nå har de mulighet til å inngå gode og lukrative partnerskap i mange år fremover. Ikke bare på vakre Opakermoen, men flere andre steder i kommunen også. Det er en selvfølge at Nes kommune må overta driften av ishallen, da bygging og drift av idrettsanlegg er en offentlig oppgave. Selg bygg og tomt til både ishall og barneskole, og bygg nytt i Kjushagen, samtidig som dere bygger på Neshallen med en ekstra flate. Investeringene vil betale seg tilbake mange ganger.
Under kultur og idrettsgallaen for en uke siden var jeg så heldig å bli tildelt ildsjelprisen. En pris jeg setter stor pris på, for Nes er full av hardtarbeidende og flotte ildsjeler i mange lag og foreninger. Bak min pris tror jeg det ligger rundt 50 tusen frivillige timer gjennom litt over 30 år, og selv om jeg gjennom både Elvefestival og Idrettsråd har jobbet for hele Nes, så er det liten tvil om at det er en kjærlighet til hjemstedet, klubben og dens medlemmer som er drivkraften. For både frivillighet, idrett og lokalpatriotisme har det til felles at de gir deg en emosjonell berg- og dalbane med lidenskap, triumfer, kjærlighet og håp. Denne lidenskapen og håpet har jeg til felles med veldig mange andre, og en ildsjelpris er derfor ikke personlig, men deles med alle små og store i en klubb med et stort hjerte og en urokkelig tro på fremtiden.