Forbilder (publisert i Raumnes 12. august 2017)
Denne helgen starter Premier League, og jeg har, som veldig mange andre, sett frem til denne dagen siden sesongen ble avsluttet i mai. Eller rettere sagt, som Liverpool-fan i snart 40 år, så har jeg som vanlig sett frem til neste seriestart siden nyttår. Uavhengig av favorittlag, så skal vi nå dyrke våre overbetalte idealer og forbilder gjennom 9 måneder, og gjennom hele det såkalte overgangsvinduet håper vi at «vår» klubb skal kjøpe enda flere overbetalte idealer og forbilder med altfor mange tatoveringer og altfor store øredobber. Eller er det egentlig forbilder? Gode utøvere i verdens største og fineste idrett ja, men forbilder? Etter min mening nei. De skaper glede, de skaper tro, de får oss til å betale mange hundre kroner i måneden i tv-abonnement og de får noen av oss til å bruke noen tusen kroner på en reise eller to til England i året, men når det gjelder å mene noe, si noe, være et forbilde for unge og voksne på andre områder enn idretten, da er det påfallende stille.
Jeg har hatt mine forbilder jeg også, men spillerne på plakatene som hang på veggen på gutterommet var mer idealer og spillere på favorittlaget, enn de var forbilder. Norges i særstilling beste spiller gjennom tidene, Tom Lund, er nok det nærmeste jeg kom et forbilde i toppfotballen, men han var også mer enn favorittspiller enn forbilde. Forbildene fikk jeg lokalt. Som sønn av formannen i FUVO visste jeg at stadion til Søndre Høland het Bråtevangen og at stadion til Hakadal het Elvetangen lenge før jeg hadde hørt om Old Trafford, og forbildene ble derfor tidlig brødrene Roger og Tom Myrbråten. Min far mente de var guds gave til FUVO-fotballen, og det holdt for meg. I tillegg hadde de jo hockeysveis og en ordbruk utpå banen som var mange hakk mer spennende enn ordene vi lærte på søndagsskolen på Opaker skole.
Forbilder endrer seg med tiden, og brødrene Myrbråten gikk fra å være forbilder til å bli favorittspillere og deretter lagkamerater. Til kampene på Elvetangen og Bråtevangen sender vi i dag FUVO 2 og 3, så noe riktig har klubben gjort gjennom årene. En stor del av æren for dette skal et annet av mine forbilder ha, nemlig min far. Både innen frivillig arbeid, politikk og arbeidsliv hadde han egenskaper jeg så opp til, og som jeg fortsatt, 11 år etter hans død, prøver å lære av. Les mer enn alle andre sa han om skolegangen. Tren litt mer enn alle andre sa han om fotballen. Legg opp og sats på lederrollen sa han når han skjønte at talentet var såpass begrenset at det ikke hjalp med all verdens trening. Ærlig var han i hvert fall.
Ærlig var også et av mine andre forbilder som jeg fikk i voksen alder. Min farmor Ella Hagen hadde et stort hjerte, var god til å lytte, en god organisator, og ikke minst var alle like mye verdt for henne, uavhengig av bakgrunn og ståsted i livet. Stort sett like mye verdt, er det vel riktigere å si. Hun var veldig samfunnsengasjert, og kjedet man seg i familieselskap, så var det bare å tøye diskusjonene med «mor» litt. Hun hadde kun et skjellsord, og det var Frp’er. Fikk man passet påskrevet med den tittelen, så hadde man tråkket henne såpass på tærne at man fortjente det.
I disse dager så har jeg fått et nytt forbilde som overgår alle de ovennevnte, og jeg er helt sikker på at alle de nevnte har full forståelse for det også. I en tid hvor vår største folkesykdom er jamring over bagateller på sosiale medier, med all verdens intoleranser og små «vondter», så har jeg tatt til tårene flere ganger de siste ukene etter en rørende og usminket Facebookstatus fra min kjære klubbkollega Martin Skolbekken. For å sitere Nelson Mandela: «En vinner er en drømmer som aldri gir opp». Martin er en vinner, og har møtt en tragisk hendelse med en imponerende innstilling, som vi alle har en hel del å lære av. Med sitt blide og utadvendte vesen, så har Martin vært godt likt av både gamle og unge i FUVO i mange år, og han har vært et naturlig samlingspunkt i garderoben tross sin unge alder, men pågangsmotet han nå viser, overrasker selv oss som har vært på klubbhuset sammen med Martin flere ganger i uken i flere år.
Da Martin kom opp på FUVO klubbhus og inn i garderoben forrige lørdag, kun to uker etter at han ble hardt skadet på Kos, så var dette et av de sterkeste øyeblikkene jeg har opplevd i mine snart 30 år som idrettsleder. Ikke bare fordi Martin overprøvde store smerter for å treffe venner og se kampen, men fordi jeg opplevde at både lagkamerater, supportere, ledere og mange andre omfavnet, klappet på skuldrene, klemte, fleipet, gråt sammen og viste ekte samhold og lagånd. Jeg kan trygt si at store gutter gråter, ikke bare gutter, men menn og gubber også.
En som reiser seg når de fleste ville ligget og synes synd på seg selv, som setter seg nye tøffe mål, som gir så mye av seg selv og som har den livsgnisten som Martin viser nå, det er for meg et stort forbilde. Viser vi andre bare halvparten av mitt forbilde sitt pågangsmot fremover, så vil ingen utfordringer være umulig. Det umulige vil bare ta litt lenger tid. Det hjelper lite om de i Paris nå betaler over to milliarder for en fotballspiller med blendende teknikk og glitrende øredobber. Mitt store forbilde fikk vi for 0,- fra Skogbygda, og har for meg verdier som overgår Neymar mange ganger.
