Neste runde er deres (publisert i Raumnes 16. desember 2017)
For ei uke siden var jeg helt tom for ideer til tema og innhold i dagens kronikk, men dagen før innlevering sto det plutselig mellom 4 til 5 dagsaktuelle og viktige temaer. Skulle jeg for eksempel følge opp redaktørens nylige leder om alt det flotte frivillige arbeidet i bygda, eller skulle jeg stå til rette for FUVOs nedrykk? Det ble ingen av delene. De som sier det er vondt å føde, har nok ikke opplevd å tape fotballkamper på overtid eller rykke ned, og dette er ikke noe å rippe opp i midt i en hyggelig førjulstid.
Beslutningsvegringen for hvilket tema jeg skulle velge var til å ta og føle på. Skulle jeg rett og slett be om utsettelse eller skulle jeg la noen andre ta valget for meg? Nei, jeg kunne ikke ty til de løsningene en del lokalpolitikere tar i vanskelige saker om skoler, veger og økonomi. All ære til lokalpolitikere for at de frivillig tar på seg et 4-årig stort ansvar til bygdas beste, men en del av dagens politikere har dessverre like stor gjennomføringsvilje som TPLN i sin tid hadde. Kun et halvt år etter en lang, tøff og grundig sak om fremtidens skolestruktur i Nes, så ønsker en del av politikerne nå å utsette gjennomføringen av vedtaket.
Å ta ansvar betyr ofte å både ta og gjøre feil, men skal man skape utvikling og fornying må nødvendigvis noen ta ansvar, mene noe, tørre å feile, og heller nøye seg med et klapp på skuldrene hvis det går bra. Det haster å gjøre noe med skolene i bygda, og i idretten tar og føler vi på hallkrisen hver eneste dag. Det er vedtatt å bygge flerbrukshaller ved de nye skolene, og vi har ikke tid til å vente på nye utsettelser, beslutningsvegring og politisk tautrekning.
I handlingsprogram for budsjett 2018 skriver Rådmannen at KOSTRA indikatoren viser at lag og foreninger i Nes mottar 3 ganger så mye i driftstilskudd som sammenlignbare kommuner. Kombinasjonen makt, mangelfull kompetanse og arroganse er skummel, og her bommer Rådmannen totalt i sin sammenligning med andre kommuner.
I FUVO har vi for vane (eller uvane) å synge allsang til «jag trodde änglarna fanns» hver gang vi tar mer enn en øl og akevitt sammen, og dette hender både titt og ofte. Ja, vi sang den til og med uten akevitt i begravelsen til vår store ildsjel og æresmedlem Bjørn Heiberg. Hva har så Ole Ivars med tilskudd til lag og foreninger? Jo, i Nes utgjør medlemstilskuddet til idretten 221,- pr medlem under 20 år, mens tilskudd pr medlem i tros- eller livssynssamfunn utgjør det dobbelte. Rent økonomisk hadde det derfor faktisk vært bedre for oss å satse på engler og annen tro, enn idrett, men etter høstens nevnte nedrykk er vi på mo’n tvilende til at det finnes en Gud. For ingen fortid er så mørk at det ikke finnes håp for fremtiden.
Det er et offentlig ansvar å bygge og drifte idrettsanlegg. Et ansvar Nes Kommune har løpt ifra i flere generasjoner, og i Nes kommune er det tradisjon for at det er klubbene som gjør dette. Når klubbene tar dette ansvaret med å bygge og drifte anlegg, så må vi kunne forlange at Nes Kommune bidrar med 1/3 av anleggenes kostnad, men når denne saken nylig var oppe, var det nok en gang tid for beslutningsvegring, utsettelse og ansvarsfraskrivelse. Kun en representant fra Høyre og en fra KrF stemte for kommunal tredjedel, men i torsdagens Raumnes ga AP oss allikevel håp i hengende snøre. Herren lønner kanskje sine tro tjenere allikevel.
I disse julebordtider lærer vi at når man først har blitt spandert på, er det vanlig folkeskikk å ta neste runde. Nå har idrettslagene spandert i mange år, så nå er det Nes kommunes tur til å ta neste runde. Hvem «drar kortet» og tar ansvaret for vedtak eller lovnader om tidenes førjulsgave til 8300 medlemmer i Nes-idretten?
