Vinteridyll (publisert i Raumnes 27. januar 2018)

Snøkaos er kanskje de siste par ukers mest brukte ord, og da er det kanskje greit å minne oss selv på at det ikke særlig uvanlig med snø her i landet. Vinter har vi jo hatt noen år. Den pleier liksom å komme på disse tider, og gjerne flere ganger i sesongen. Vel, det er bare å glede seg, for vinteren er ikke over på noen måneder ennå.

For noen er vinteren ren idyll, for andre et langt mareritt. Jeg tilhører nok den siste gruppa, og det skal jeg komme tilbake til senere. Hvis du har mat i kjøleskapet ditt, har klær på kroppen, tak over hodet og ei seng å sove i, da er du rikere enn 75% av verdens befolkning. Hvis du våknet opp i dag og var frisk og ikke syk, så er du heldigere enn en million mennesker som ikke vil overleve den neste uka. Dette er ting vi tar for gitt, og egentlig har vi det alt for godt her i landet når noen centimeter med snø skaper en viss form for krisestemning. Som Daglig Leder i Nes Bygdeservice har jeg full forståelse for at alle mener at de har den viktigste plassen og den viktigste vegen – for dem, men mest av all er jeg full av beundring for alle de som gjør så godt de kan med traktor og snøskuffe over mange timer både dag og natt. I idretten sier vi at man ikke kan forlange mer enn at alle tar ut alt og gjør sitt beste, og dette gjelder virkelig i arbeidslivet også.

Det sies at vi nordmenn er født med ski på beina, og det er nok noe av grunnen til at jeg kan styre min begeistring for vinteren. Det nærmeste jeg kommer vinteridyll er en grønn oppvarmet kunstgressbane omkranset av snø på sidene. Fotball er min idrett, og sommeren min tid. Vår og høst går også bra. Tidlig høst vel og merke. Før barfrost, minusgrader, snø og is. Og vinteridrett på tv. Jeg har vært så heldig at jeg har jobbet dugnad hver lørdag i januar, sånn at det har blitt tilnærmet null minutter med vinteridrett på tv så langt. Ja, det har blitt null minutter med vinteridrett ute i skiløypene også, selv om badevekta titt og ofte hinter om mer aktivitet. For å sitere den svenske vikaren til fastlegen min for noen år siden, etter at han ba meg ta av meg på overkroppen og bli med bort til speilet: «det här er ingen prolaps – det här er för mycket öl och choklad».

Vi kan gjerne si at våre nasjonale idoler i trikot står for store idrettsprestasjoner i tv-ruta helg etter helg om vinteren, men de virkelig heltene er etter min mening løypekjørerne som legger til rette for trikkeskinner for store og små både sent og tidlig, uansett vær. Det er jo fortsatt de som tror at det snør skispor, og at de vakre, grønne kunstgressbanene smelter snøen selv.

Det nærmer seg Vinter-OL, og selv om jeg ikke er noen stor fan av vinteridrett, så er jeg veldig glad i premieutdeling og nasjonalsang. En såkalt medgangssupporter. Vi nordmenn er jo nå mer opptatt av de som ikke skal gå enn vi er av de som er våre håp i noen uker fremover nå. Jeg er også av den formening om at Northug skulle vært tatt ut. Ikke fordi han har fortjent det sportslig, men rett og slett fordi han er en av få profiler som kan skape interesse for vinteridretten utenfor løypa også. La oss håpe at jeg tar feil, og at vi gjennom vinteren kan glede oss over både nye og gamle profiler og idrettsøyeblikk.

Jeg har selvsagt gått Neskarusellen på ski jeg også, med nest siste plass i klassen som karrierens høydepunkt, men smøresjefen min var heldigvis mer opptatt av lokalpolitikk og FUVO, enn han var av å smøre skier til et meget begrenset talent i skisporet. Søndagene hjemme hos Hagen tidlig på 80-tallet var ensbetydende med møter i det dem kalte firerbanden, og jeg hadde mye større glede av å sitte der med store ører enn jeg hadde av neglsprett og glipptak. Neglsprett fikk jeg for øvrig mer enn nok av på Åvollbanen hvor vi trente fotball om vinteren, og hvor det blåste stiv kuling hver eneste trening. Kondisjonstrening på Åvoll sitter klistret i minnet. Det var som oftest vondt, men samtidig godt likevel. Som å ha sex med lyskestrekk.

Fortsatt god vinter!