La barn være barn (publisert i Raumnes 21. juli 2018)
Fotball VM er nettopp over, og senere denne måneden skal tusenvis av barn og unge på Ekebergsletta for å prøve på alt det de har sett på tv den siste måneden. Ikke alt håper jeg, for det er vel ikke bare gode forbilder man har sett rulle rundt og vri seg i «smerte». Men det er andre ting jeg frykter mer enn at barna har lært seg filming og overspilling av stjernene, og det er at pappaer og trenere skal opp på Ekebergsletta for å få vist omverdenen hva de har lært av å se å tv og konsumere øl og potetgull en hel måned. Trenere som vil få en fjær i hatten for å ryke ut i kvartfinalen i et B-sluttspill eller i 32-delsfinalen i A-sluttspillet mot internasjonal motstand fra Värmland. Kanskje en ekstra fjær av en del av pappaene også, fordi treneren våget å toppe laget gjennom hele turneringen sånn at deres håpefulle talent slapp å spille med Per og Pål, som kun er med på Norway Cup for å fylle reservebenken og gå på tivoli. Dessverre vet jeg at min frykt blir en realitet denne sommeren også. Sletta fylles absolutt med massevis av topp foreldre og trenere også, men overambisiøse trenere og foreldre overskygger dette, og det gjør meg både trist og bekymret. 95% av dem har etter min mening heller ikke kunnskap om hva som skal til for å lykkes, og foreldrene gjør vondt verre når de dikterer unga, trenerne og klubbene.
Jeg nærmer meg 50 år, leddene knirker mer og mer, håret blir stadig gråere, og i forrige uke fikk jeg skille under puppene som er et resultat av for mye øl og potetgull. Det sier seg selv at de unge håpefulle selv vet bedre enn meg om hva som skal til for å skape seg minner for livet på Ekeberg.. Som voksen og idrettsleder er det min oppgave å legge til rette for at de får lov til å skape seg disse minnene, lære dem å elske sporten, ikke stresse dem ikke i ung alder så de blir lei, og la unga selv finne den indre driven som skal til for å lykkes. Som voksen og som idrettsleder skal jeg ikke bruke en cup til endelig få hevn fordi jeg på 80- eller 90-tallet røk ut i innledende runder for lag fra grisgrendte strøk i Norge og Sverige.
Samtidig må de få ungdommene, som ønsker å satse på idretten som et levebrød, også få muligheten til å satse, uten at de skal bli fortalt at det er bortkastet tid fordi så få klarer det. Det er fint med drømmer også. Det viktigste er å ha det gøy på veien, og man må trene mye – veldig mye!
Zucca og Shampo spilte fotball til de var 14-15, og begge endte opp i NHL. Northug og Klæbo spiller breddefotball i sommerhalvåret, og allikevel er de ok i sin vinteridrett må man vel kunne si. Ungene må ikke presses til å velge idrett og aktivitet når de er barn, og vi skal følge de opp uansett om de vil trene en eller sju dager i uken. Vi må oppfordre til uorganisert lek på løkka. Det er der de lærer og tør å drible og annet som er morsomt. Så fort de kommer tilbake til kamper med foreldre på sidelinjen, hører de jo veldig fort at man ikke skal drible seg bort, og «et spark» er vel det mest brukte uttrykket hørt fra alle mamma- og pappa-drilloene. «Et spark» – noe så meningsløst. I en fotballkamp deler du samme ball med mange andre fotballspillere, og når du endelig får tak i den. så skal du sparke den fort og langt unna deg igjen. Alle skjønner at dette ikke rimer. La unga ta sine egne valg, og dribler de seg bort en gang eller to, så skal vi applaudere forsøket.
For barn og unge holder det mer enn nok å se at de har støtte fra foreldre på siden, de må ikke alltid høre dere. Jeg har ikke barn selv, men har fått min dose kjeft som tilskuer allikevel. Fullt fortjent også må jeg innrømme i ettertid. Kona mi Anita spilte håndball for Raumnes & Årnes en del år, og selv om idretter med viljehands ikke er mine favoritter, lå det i min natur å skaffe meg plusspoeng gjennom det å vise min støtte på tribunen. Akkurat som barn ser etter foreldre på sidelinjen, tittet dessverre Anita opp på tribunen i ny og ne. Hun hadde vel ikke direkte håp om at jeg hang over tribunen i Neshallen med supporterskjerf, og hun visste veldig godt at jeg aldri ville klare å ta «Heia Å…» i min munn, men etter at hun i 4 kamper på rad så meg lese VG på tribunen under kampen, fikk jeg beskjeder som ikke var til å misforstå. Min klare oppfordring er derfor å finne en mellomting i passiv og aktiv tilstedeværelse og støtte på sidelinjen. Det handler om tillit, trygghet og trivsel, og ikke minst om tap og vinn med samme sinn.
