Vi har det for godt (publisert i Raumnes 13.10. 2018)
”Det var en liten tøs i landsbyen som på flekken ble dødelig forelsket i den lange, tynne gringoen. Kane hadde merket det og tok henne med inn. Omtrent som om han trakk en hest inn i smia for å få nye sko, tenkte Charlie.
– Hva forlanger du av en kvinne, Morgan? Hadde Charlie spurt mens de red ut av landsbyen morgenen etter. Kane lot til å ta spørsmålet alvorlig.
– At lårene hennes møtes hele veien opp, svarte han omsider.
– Er det alt?
– Er ikke det nok?»
Morgan Kane. En enkel mann med enkle behov. Jeg kjenner meg igjen. Og når sant skal sies, så fører jo disse enkle behovene til at jeg har det fantastisk bra. Jeg våkner opp med drømmedama, for så å ta en rask dusj, før jeg reiser jeg til en jobb jeg stortrives i og hvor jeg har kontorutsikt utover hele Årnes, denne vakre perlen av et bygdesenter med innbyggere som evner å se hele bygda under ett og ikke bare eget tettsted. Utpå ettermiddagen tar jeg en rask tur innom drømmedama hjemme før det blir noen sene timer på klubbhuset til FUVO frem til det nærmer seg midnatt. Kjeder jeg meg, så klarer jeg alltids å terge noen med sarkastiske undertoner inni mellom.
Vi har det jo altfor godt til å ha noe å klage på. Eller har vi egentlig det? Jeg har kommentert jamring på sosiale medier tidligere. Dette er jo nåtidens klagemur, og viser vel mest av alt hvor selvopptatte vi har blitt. Våre i-landsproblemer blir bare større og større. Bompenger i rushtiden setter jo årets 3. sydentur i fare, og vi føler oss utenfor hvis vi ikke kan overgå alle andre i sykdommer og allergier på facebook og i selskap. Jeg har også vært innom Lommelegen.no, men fant ut at jeg er mange år på overtid, og logget meg fort ut igjen.
Frivillighet og idrett opptar mye av tiden i mitt enkle liv. Dagens glassurgenerasjon, bortskjemt, selvsentrert, og mer opptatt av selvrealisering enn av å bidra til fellesskapet, påvirker også disse områdene. Vi har det så godt og har blitt så fokusert på oss selv og våre nærmeste, at det å stille opp for andre har veldig lav prioritet. Skal vi stille på dugnad, så skal vi gjøre det kun hvis det kommer oss selv eller vårt barn til gode. Er det forresten tilfeldig at frivilligheten gikk nedover i takt med at FrP økte i oppslutning. Jeg tror ikke det. For egoet vårt vokser raskere enn den gjennomsnittlige bmi’en i landet. Ikke bare er vi en gjeng med selvopptatte hypokondere, men fremmedhatet er skremmende økende. Når oljepengene har hjulpet oss til å bli født med ei sølvskje i munnen, så blir det jo for galt om vi skal dele av denne rikdommen.
Jeg har absolutt både klaget og opplevd tøffe og vonde ting i livet selv også. Som den gangen jeg var med en kameratgjeng på fotballtur til England, og jeg skulle dele dobbeltseng med Stian. Stian er godt gift med Opakermoens borgermester Gro, og sikkert en fantastisk fyr å dele dobbeltseng med, men problemet var at vi kun fikk ei dobbeltdyne. Dobbeltdyne visker vekk grenser, grenser det skal være i en seng, som Glomma er mellom Opakermoen og Årnes. I et moderne og demokratisk land skal alle innbyggere være herre over sin egen dyne. En dyne som kan danderes på alle ønskelige måter, som en kosebamse og som en myk belønning etter en lang strevsom dag.
Ingenting er som å gå helgen i møte med en smule renere samvittighet. Den skal sikkert tidsnok skitnes til igjen. Redaktøren etterlyste tidligere i høst et 2. divisjonslag i fotball i Nes, og for å rense egen samvittighet kan jeg røpe at løsningen kunne vært enklere enn han selv antok. Jeg har ståltro på at jeg som formann i en stor klubb, med sugerør ned i to andre store klubber, skulle klart og fått denne klubben opp to divisjoner på to år. Men i stedet skal jeg senere i dag bite negler i det som er en kamp om opprykk for en langt mindre klubb. Uansett hvordan det går, så er vi fornøyd med både sesongen og livet ellers, og i kveld skal vi holde rundt hverandre og synge «jag trodde änglarna fanns.» både unge og gamle. Enkle folk, med enkle behov og gleder. God helg.
